Foto: Nina Bratland/Telemuseet  Foto: Nina Bratland/Telemuseet
Huset i Amtmannsveien 12 både fornekter seg selv og skiller seg tydelig fra sine villanaboer i de nærmeste småveiene. Et minimalistisk og lite meddelsomt ytre rommer et komplekst og pulserende indre liv, en telefonsentral. Her er knutepunktet for telekommunikasjonen på Jeløya, i Moss kommune. Her finnes flere generasjoner utstyr, det som ble montert den gang huset var nytt, side om side med den nyeste mobilsentralen.

Sentralen har en spesiell status, noe skiltet på døra antyder: Vernet kulturminne. Inngår i verneplanen til Telenor AS. Telenor i samarbeid med Riksantikvaren. Norsk Telemuseum.

Jeg er her sommeren 2015 for å se nærmere på arbeidet og omgivelsene, hvordan teknologi og mennesker tar plass i området og historien.

27.mai, litt over elleve på formiddagen, det er varmt, jeg sitter i skyggen av huset og venter på en telemontør som jobber i tilknytning til sentralen. Jeg skal snakke med henne om hvordan dette foregår. Det var lett å finne fram hit fra Moss jernbanestasjon. Over broa til Jeløya, rett fram langs Helgerødgata, til høyre inn Folke Bernadottes gate, forbi Gamle Jeløy skole, bygget i 1908, nå heter den Torderød skole og er drevet av adventistmenigheten, de 60 elevene var ute i skolegården og skapte liv i ellers stille omgivelser.

Allerede før jeg svingte til venstre inn Amtmannsveien så jeg nr 12, Jeløy sentral. I oversikten «Historiske linjer. Verneplan for Telenors bygninger og installasjoner»* hadde jeg lest at den ble bygget i 1974, som en såkalt LN-hall, oppført av prefabrikkerte betongelementer fra ingeniør P.A. Bakkejord A/S. Det ble satt opp flere hundre liknende sentraler mellom 1960- og 80-tallet. De ble vanligvis levert med 2000, 4000 eller 6000 abonnentnumre. Jeløy sentral var av typen ARF-102 og hadde bare 1000 nummer ved åpning i 1976. Senere ble den utvidet til 5000 nummere.  På denne tiden hadde drøyt halvparten av husstandene i Norge telefon. 70-tallet var en satsningstid for telekommunikasjon, men det skulle ennå ikke merkes for folk flest. Man måtte stå på venteliste for å få et telefonabonnement. «Husstander» var en gyldig måleenhet fordi telefonen var fast knytta til et hus og en adresse. Mobiltelefonen, som hadde vært på markedet i ti år, ble ikke et reelt valg for privatpersoner før mot slutten av 1980-tallet.

Telemontøren jeg skal snakke med, Renate Gjertsen, kommer kjørende opp den lille bakken mot huset presis til avtalen 11.30. Vi hilser, åpner kodelås i en solid dør og går inn i sentralen. Hun henter fram og starter en pc, jeg gjør klar for opptak av intervju.

Innholdsfortegnelse

Mitt første besøk i Jeløy sentral var en måned tidligere. Jeg ble med på en befaring sammen med to kollegaer fra Telemuseet som begge tidligere har jobba som telemontører. Den beste muligheten for å få en orientering om hva bygningen inneholder. Høye stativer midt i bygningen utgjør den eldste delen, den som ble satt opp da huset var nytt, på midten av 1970-tallet. ARF-102, produsert av L.M. Ericsson, var en mekanisk sentral, drevet med koordinatvelgere til forskjell fra eldre og langsommere typer sentraler med roterende velgere.

I detalj fikk jeg demonstrert det viktige «bryterleddet», med sikringer mellom linjene ut til abonnentene og linjene inn i sentralen.  Hvis telemontøren hadde behov for å bryte forbindelsen inn, var det bare å ta ut en sikring i bryteleddet, da ble summetonen borte. Dette ble gjort ved retting av feil på linja. Ved seinere typer sentraler ble dette punktet innebygd og mindre tilgjengelig for nærgående og kreative montører. For eksempel ved System 12, en av de første digitale telefonsentralene som kom i vanlig bruk.

 

Foto: Nina Bratland/Telemuseet  Foto: Nina Bratland/Telemuseet

 

I sentralen finnes også mobilsentraler, basestasjon, transmisjonsutstyr og utstyr til alle myntapparatene som sto rundt i området. Myntapparater var offentlig tilgjengelige telefoner, man putta penger på for å ringe fra dem. Som oftest var de å finne i telefonkiosker av den røde typen, som ble plassert rundt i hele landet mellom 1933 og 2015.

Og selvfølgelig går det masse kabler ut fra et hus som rommer en telefonsentral. Nervesystemet er konsentrert i et eget rom og spredd herfra til hele området. Ut i noe som heter hovedfordelere, små stål- og jernskap som står rundt omkring, der linjer kommer samla, og fordeles videre mot sine mål – abonnentene. Det er kobberkabler og det er fiberoptiske kabler som går i ulike nett. Emballasjen rundt kablene sier noe om innholdet, funksjon og alder. Turkis er fargen for innendørs kabel, gamle kabler har papiremballasje, de nyere har plast.

 

Foto: Nina Bratland/Telemuseet   Foto: Nina Bratland/Telemuseet

 

Kobling
Det er sparsomt med vinduer i huset som rommer Jeløy sentral. Vi har lukket den varme maidagen ute, til fordel for lysrør, maskinsus og fortellingen om en telemontørs oppgaver i 2015. Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut? Renate vender pcen sin mot meg. Vi sitter ved et ganske lite bord, men så er også kontorarbeidet en ganske liten del av jobben her inne. Hun peker mot kolonner i registreringssystemet OPITEL, der arbeidsoppdragene kommer inn. Det kan være etablering av nye linjer, nye abonnenter eller nye tjenester til eksisterende abonnenter, og det kan være feilretting. Montørene er ansatt i Eltel Sønnico, et selskap som har en samarbeidsavtale med, og gjør entreprenørtjenester for, Telenor.

 

Foto: Nina Bratland/Telemuseet

Renate Gjertsen, mai 2015

 

Oppdragene blir fordelt ut fra Telenor på Fornebu. Montørene er sjelden i direkte kontakt med oppdragsgiverne, men de kan ringe dem hvis det er noe feil med ordrene, for å endre på jobbene eller få lagt til produkter. Renate har et kompetent overblikk. I tillegg til jobben som telemontør, på sentralen og ute i feltet, med 15 års erfaring, har hun administrative oppgaver sentralt på kontoret i Moss, hovedkontoret for Østfold teleområde. Hun koordinerer montørene mot KMF (kundemeldte feil) og leveranse, og har kontroll på modem og annet utstyr de kommer innom og henter ved behov. I registreringssystemet finner hun et illustrerende eksempel, en som skal ha en ny linje. Vi forlater pcen, går til selve sentralen, og Renate viser en vanlig arbeidsoperasjon i praksis:

«Jeg begynner alltid her inne på sentralen og fortsetter utover i nettet, i fordelere, helt fram til kunden.» «Hvis kunden skal ha telefon, så står det i ordren, for eksempel, at summetonen skal komme her, på utstyrsnummer 8114, og da trekker jeg en koblingstråd derfra. Også står det for eksempel at den skal stå på HK (hovedkobling) 41-5-3 som går til et koblingsskap som står rett oppi gata her. Jeg kobler på med en sentraltang, som vi kaller det, i begge ender, lytter at jeg har summetonen ut på den andre siden, som går i kabelen i bakken til den fordeleren oppi gata.»

Renate bruker et par spesialverktøy jeg ikke har sett tidligere, men som jeg forstår er  nært knytta til telemontørens arbeidshverdag. Det første jeg blir presentert for er en sentraltang. Den brukes til å klemme fast trådene når de kobles til sine rette numre. Tidligere ble den samme operasjonen gjort med lodding. Renate har prøvd den metoden også. «Jeg lodda litt, når jeg var liten. Når jeg var med faren min, han var montør. Det er helt greit, det tar bare lengre tid.»

Så faren til Renate var også telemontør. Det oppfølgende spørsmålet blir enkelt: «Var det derfor du valgte dette yrket?» «Ja, det var egentlig det, jeg var med han på jobben noen ganger og jeg syns det var veldig interessant, og jeg syns det var veldig stas hvis han hadde med seg en gammel telefon hjem, så jeg kunne skru litt på den. Men jeg jobba med andre ting i ganske mange år før jeg begynte på grunnkurs elektro, på elektronikk, for å bli telemontør» Faren jobba på hovedsentralen i Moss, mye rundt i Mosseområdet og av og til på Jeløy sentral.  Hun husker lyden og lukta, helt annerledes enn i dag. «Det tikka mye, for da var det sånne tellere i det gamle utstyret. Også var det lukta, av loddetinn».

 

Foto: Nina Bratland/Telemuseet   2015 05 27 jeloy sentral interior 21b

 

Det andre verktøyet som er med under koblingsarbeidet kalles DP40, et håndholdt måleinstrument Renate bruker for å kontrollere at hun har signalene med seg og at linja fungerer. Her kan hun holde oversikt både ved hjelp av måleenheter og summetone. Hun blar i menyer som vises på et lite display. Jeg syns det ser ut som en mobiltelefon fra tidlig 1990-tall. «Spenningen er angitt på en meny, 50 volt er for analog, 99 for ISDN. Her står det A, for analog linje. Trykker jeg på knappen der, så hører jeg om det er summetone. For ISDN er det andre knapper.» Og hvis en kunde skal ha både telefon og ADSL, blir det to tråder å trekke i stedet for en.

Dyp konsentrasjon fra min side, for å følge tråder, koblinger og logikk. Arbeidet inne på sentralen går fort unna. Renate har altså kobla ferdig fra DSLAM-en til hovedkabelen, for en som skal ha ADSL.

Vi går ut av huset til første hovedfordeler. «La oss si at det er en hovedfordeler som har fem hundre par (det er litt forskjellig størrelse på hovedfordelerne). Og det står at denne linja skal komme inn på rad to plint 5 og par 6. Jeg sjekker at jeg har fått summetonen, eller ADSL-signalene frem dit. Så skal jeg koble meg ut derfra på rad 1, plint 12 og par 2.» Videre går linja i kabel, i bakken eller i lufta, fram til neste fordeler og neste koblingsjobb. «Der skal den komme inn på rad 1, par 1, plint 1, par 2. Sjekker at jeg har signalene med meg også der. På denne måten kobler hun seg  helt fram til kontakten inn til kunden – som alltid får beskjed dagen før montøren  kommer.

«Det er mest ADSL og VDSL, det nye superbredbåndet til Telenor, som en vanlig telemontør her i Moss jobber med». Det handler stort sett om å koble til nye abonnenter og legge inn stadig nye tjenester til eksisterende abonnenter. Men med mye trafikk kan det også oppstå feil ulike steder på linja. «Da får vi inn feilmelding. KMF-er som vi kaller det, kundemeldt feil». Hvis det står at modemet ikke virker lenger er det bare å dra rett hjem til kunden og bytte modem. Når en kunde ringer Telenor og melder at linja er ustabil eller har dårlig hastighet, bruker de en dag eller to til å måle på linja sjøl, for å se etter mulige overordna svikt i systemet. Hvis det er enklere ting, for eksempel brudd på telefonkabel inn til et hus, da trengs ingen diagnostikk, da sender de feilmeldinga videre til det aktuelle området med en gang.

Summetone
Summetonen ser ut til å følge oss hele veien, telefonsignalet som brukes til å indikere overfor brukeren at linja er i orden. Summetonen ble utvikla i forbindelse med et skifte av teknologi. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det mulig å overføre telefonsamtaler automatisk i stedet for manuelt. Den første automatiske telefonsentralen i Norge ble satt i drift i 1920 i Skien. De andre sentralene i landet ble automatisert gjennom en prosess som strakk seg over mer enn 60 år. Sentraler med digital elektronikk og datamaskiner var på plass fra slutten av 1970-tallet, rett før de eldste ble avvikla. Ved de manuelle sentralene var det telefonoperatørenes stemmer og meldinger som fortalte hvordan trafikken gikk på linja. De automatiske og digitale sentralene signaliserte med summetone.

Den sammenhengende summetonen forteller at linja fungerer. Tonen brytes straks et siffer tastes. Ringetonen er en summetone avbrutt med jevne mellomrom, som forteller at apparatet hos tilringt abonnent ringer. Opptatt-tonen er en avbrutt summetone med kortere intervaller.

Summetonens karakter har variert over tid og mellom de enkelte land. I Norge og de fleste europeiske land er tonen nå 425Hz. Som ligger nær  kammertonen på 440Hz. Kammertonen er den tonen som instrumenter, for eksempel i en instrumentgruppe, blir stemt etter – en enstrøken a. Har du litt erfaring med musikk, kan du stemme etter summetonen.

I moderne mobiltelefoner brukes ikke den sammenhengende summetonen. Her er det et display der du kan se om telefonen er i orden og tilknyttet et mobilnett. Men ringetonen og opptatt-tonen brukes omtrent som før.

Så hvilken summetone er det Renate lytter etter underveis i sitt koblingsarbeid?     «En ren summetone får du ut på det analoge nettet. ISDN høres bare her som et sus, hvis jeg ikke setter på en telefon, og den kommer først når jeg setter opp en ISDN-boks hjemme hos kunden. De som vil ha telefon nå bruker jo gjerne IP-telefoni. Hvis de har ADSL eller VDSL er det utgang på modemet for IP-telefoni, og da får de summetone der. Men da mister du summetonen hvis strømmen går. Da slukker modemet.» Hvis du har en analog telefon som ikke er knytta til det vanlige strømnettet, da har du summetone uansett.

Summetonen har altså sin opprinnelse i og sterkeste tilhørighet til den analoge teknologien. Det er ikke så mange som er tilknytta analog linje lenger, men det er nødvendig der mobilnettet fremdeles ikke strekker til. Noen fortsetter med det som i overgangen til bruk av mobiltelefon ble kalt «fasttelefon». De gjør det kanskje av gammel vane, og praktiserer «hjemme og ute-telefon», med en telefon i huset og en i lomma. Trygghetsalarmen bruker også analoge linjer, varslingsapparatet som eldre, funksjonshemmede og syke kan bære på seg for å tilkalle hjelp i akutte situasjoner. Det er kommunene som tilbyr denne tjenesten, men veldig få informerer på egne nettsider om teknologien som brukes. Trondheim kommunes nettsider er et unntak: «Trygghetsalarmen er gratis, men du må ha analog telefonlinje og du vil bruke tellerskritt hvis du trykker på alarmen.» Tjenesten er avhengig av sikker drift og er derfor gjort uavhengig av strømnettet. Summetonen er stabil. Inntil videre. Digitale løsninger er også på markedet.

Organisering og nyheter
Jeg får inntrykk av et forhold til oppdragsgiveren som er både nært og distansert. Oppgaveteknisk nært og geografisk fjernt. Hvordan kontrollerer Telenor gjennomføringa?  Rapporteringen ligger i det administrative arbeidsverktøyet OPITEL. Montøren som begynner på en jobb ringer kunden, informerer om hva som skal gjøres og når det vil bli gjort.  Hun setter jobben i en status som kalles «under arbeid», og da ser også Telenor at det er noen som jobber på den. Når jobben er ferdig skriver montøren sine notater, eventuelt om levering av materiell, og melder den av. Og jobben går videre inn i et system for fakturering.

Systemet virker oversiktlig, funksjonelt og kontrollert. Men er det rom for kreativitet? Snarveier i koblingshverdagen som bare erfarne montører kjenner til? En som jobba som montør på 1990-tallet, har fortalt meg om «å ta tunga på et par» for sjekke om det var spenning på linja. Et lite støt avgjorde saken. Det sto ikke i håndboka. Renate ler, dette er gamledager. Hun har ingen liknende triks å komme med, men kjenner noen snarveier som er ganske vanlige å bruke. Hvis det oppstår feil kan man koble ureglementert «utenom» eller legge en provisorisk kabel på bakken en kort periode for å gi abonnenten en åpen linje raskt.

Jeg spør hvilke forandringer Renate har sett i løpet av de 15 åra hun har hatt denne jobben som telemontør. Jeg forventer kanskje at svaret vil ha noe med utvikling av brukerteknologi å gjøre. Alle nye plattformer og tjenester vi har forholdt oss til gjennom disse åra. Men hun framhever ikke denne typen tekniske forandringer. Hastigheten og hva signalene brukes til av abonnentene gjør ikke store forskjeller for koblingsarbeidet. Innholdet i arbeidsoppgavene har stort sett vært det samme. «Ja, bortsett fra at da var ikke ADSL noe særlig i gang. Vi brukte ISDN, den ene utgangen til data og den andre til summetone. ADSL har kommet mer etter hvert.»

En forandring er allikevel merkbar og konkret for en telemontør, om ikke så synlig for alle oss andre. I kablene som telesignalene fraktes gjennom, har det siden 1800-tallet vært mest vanlig å bruke kobber for overføring av teletrafikk, med elektriske signaler. Kobberkablene finnes og de brukes fremdeles. Men i tillegg er det etablert et omfattende kabelnett basert på fiberoptikk, der signalene sendes som lysbølger gjennom kabelens kjerne av klart glass eller plast.  Den første norskproduserte fiberkabel ble satt i prøvedrift mellom to telefonsentraler i Oslo i 1980. Men det er nettopp innenfor Renates arbeidsperiode som montør, altså de siste 15 årene og framover, at fiberteknologien har vokst til å bli dominerende, og er stadig økende.

Et fiberoptisk overføringssystem består av en lyskilde, en lysdetektor, optisk fiber og optiske kontakter som forbinder fiberkabelen med sender og mottaker. I senderen, som enten er en laserdiode eller en lysdiode, omgjøres elektriske signaler til lys som varierer i intensitet i takt med signalene. Fiberoptikk gir lite motstand i trafikken sammenlignet med kobber. Og fordi signalene består av lys, vil de ikke bli forstyrret av andre kabler i nærheten, som de elektriske kablene kan bli. Renate har jobba mest med kobberkabler, men lærer seg det som trengs underveis. «Det er jo bare det at vi må lære, vi læres opp internt på fiberjobber. Det er som regel bare å få lagt kabelen og få terminert de i hver ende.» Også må man holde seg oppdatert på utstyret som følger med, det hun tenker utvikler seg mest i denne sammenhengen: Dekoderne, fiberboksene, kontaktene og modemene.

Organiseringa av arbeidet, det er det som har forandra seg mest, sier Renate. Dette handler også om teknologi, men mer spesifikt om organisasjon og administrasjon.  Det er blitt flere prosesser man må gjennom for å utføre en jobb enn det var tidligere. Hun skildrer arbeidsgangen omtrent som ved den tidligere beskrivelsen av verktøyet OPITEL, men når praksis skal gjengis har tempoet økt og et par ekstra elementer har kommet til: «Man skal ringe via et Telenor-system til kunden dagen før, i tillegg ringer man som regel kunden en halvtime før utreise. Man skal sende tekstmeldinger for å få kvalifiserte mål og få godkjent arbeidsoppdraget. Jobben settes i UA-status (under arbeid) når den påbegynnes. Etter oppkobling sender vi nok en tekstmelding for å få et mål på linjen – som indikerer om den har godkjent mål. Så skal du fylle ut kvalitetskontrollskjema, og på enkelte jobber så popper det opp kvalitetssjekker som du må bruke litt tid på å svare opp». Renate mener at andelen fysisk jobbing var større før, men samtidig at nye, administrative rutiner har gjort arbeidsdagen mer hektisk. «De fleste montørene er ikke innom kontoret, de drar bare rett ut på jobber, på lister som de har fått tildelt dagen før».

Jeløy sentral er en liten del av et større teleområde som omfatter Østfold fylke. Hovedkontoret ligger i Moss. Vanligvis er det fem montører som jobber i området ut fra Moss. De kjører i Mosseområdet – Spydeberg, Hobøl, Tomter, Våler, Svindal, Fredrikstad, Hvaler. Og noen jobber mest her på Jeløya. «Vi prøver å booke de sånn fornuftig at de slipper å drive å krysse hverandre så mye».

Møter ved stolpen
Montørene jobber altså stort sett alene. Med jevne mellomrom treffes de i forbindelse med informasjonsmøter og faglig oppdatering, eller mer sosialt ved en julefrokost, middag eller en lønningspils. Men i sin travle arbeidshverdag er ikke kollegaer noe telemontøren merker så mye til. En sjelden gang hender det at de ringer hverandre for å få litt rask hjelp, «…om man vet at en er veldig kjent i et område, så kan det hende man tar en telefon da, og sjekker hvor en fordeler står.» Annen type hjelp kan også trengs. Det er en egen avdeling som setter opp stolper og gjør tyngre jobber. Hvis et oppdrag krever denne typen installasjon, eller stolpeklatring i tynt befolka områder, da kan de være to på jobb. «Henger vi opp kabler langt uti skogen, langt fra folk, da er det greit med sikring, i tilfelle det skulle skje noe i stolpen».

Jeg blir hengende ved et indre bilde av Renate i stolpen som kobler til en abonnent langt uti skogen, og tenker at vi er ved slutten av mitt besøk i Jeløy sentral og i kontakt med begynnelsen av telehistorien. Det norske landskapet var ikke det enkleste å strekke telegraf- og telefonlinjer gjennom. Fjord, fjell og klima gjorde både bygging og vedlikehold til en utfordring. Å klatre i stolpene har vært forbundet med både frihet og risiko. Gamle og nyere kilder viser at stolpeklatreren sjelden var aleine på jobb. Rutinene Renate nevner er ikke nye. Det har vært arbeidslag, det har vært kollegaer på bakken.

Foto: Telemuseet

Linjearbeid i Porsanger, Finnmark 1938. Sivert Amundsen klatrer, Kåre Hanssen står på bakken. Foto: Ukjent/Telemuseet

 

«Har du vært med på at det har skjedd noe helt uforutsett? Uvær, kriser, eller noen form for sammenbrudd?» Jeg ser at jeg risikerer en lite harmonisk slutt med dette spørsmålet. Men nei, Renate har ikke erfaring med store, dramatiske situasjoner på Jeløy sentral. Bortsett fra tordenvær. «Vi har jo hvert år og i fjor mer enn ellers, tordenværsperioder, hvor det kommer store mengder feil og det er fryktelig mye jobbing». Og at noen kutter av en kabel når de graver, det skjer rett som det er. «Plutselig på fredag ettermiddag så er det sånn armer og bein for da har noen gravd av en kabel».

27.mai er en onsdag, og forhåpentligvis langt fra en situasjon med armer og bein, selv om jeg har lagt beslag på nesten to timer av telemontørens dyrebare tid. Utenfor betongveggene er dagen like varm, nabolaget like stille – til jeg igjen passerer Torderød skole. Noen av ungene har sikkert en mobiltelefon i lomma, andre er kanskje for små til det, ennå. De praktiserer uansett en form for telekommunikasjon (kommunikasjon over større avstander) og optisk telegrafi (meldinger ved mekanisk synlige tegn) som kan oppsummeres kort: Skrik + armer og bein.

 

Tekst og foto (unntatt siste):
Nina Bratland
konservator
Telemuseet

 

* Wikstøl, Rune 1998: Historiske linjer. Verneplan for Telenors bygninger og installasjoner. Norsk Telemuseum, Telenor AS i samarbeid med Riksantikvaren.