Valter Eriksen, syklende bud i Oslos gater på 1950-tallet. Foto: Knut Skarland/Telemuseet

Valter Eriksen, syklende bud i Oslos gater på 1950-tallet. Foto: Knut Skarland/Telemuseet

Et telegram var en type tekstmelding basert på elektriske signaler, internasjonale koder og regler. Som sms? Nesten, men det tok litt lenger tid. Det var telegrafstasjoner hos avsender og mottaker som tok seg av meldingene.

Fjernskrift
Avsenderen bestilte telegrammet over telefon eller direkte i ekspedisjonen på en telegrafstasjon og betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble sendt til mottakerstasjonen, skrevet ut der og levert til mottaker med post, telefon eller med bud. Bildene under viser en telegrafekspedisjon i Trondheim fra ca 1905 og en ekspedisjon i Bergen fra april 1957.

 

Foto: Telemuseet   Foto: Telemuseet

 

Telegram kommer av gresk tele, som betyr «fjern», og gramma som betyr «bokstav», det vil si «fjernskrift». Elektrisk telegrafi ble utviklet av amerikaneren Samuel Morse på 1840-tallet. Det Norske Telegrafvæsen åpnet for sivile linjer i 1855. Her startet den moderne telekommunikasjonen. Tiden mellom avsendt og mottatt ble for første gang et nærmest abstrakt tema. Men til å begynne med var denne typen kommunikasjon forbeholdt næringslivet, ved spesielle hastesaker. For de fleste andre var prisen for høy. Det var billigere med brev.

Fest og sjøfart
Telegrammet truet aldri brevet som den mest brukte skriftlige kommunikasjonsformen for vanlige folk, men det ble viktig for enkelte grupper og tjenester. Et eksempel er sjøfolk, som på denne måten kunne ta raskt kontakt med familien, fra alle kanter av verden. Og i 1907 ble festtelegrammene innført, som en egen fargerik sjanger. De hadde bilder med motiver av kjente kunstnere og ble levert i store konvolutter. Festtelegrammene formidlet høytidelige hilsener ved konfirmasjon, bryllup og begravelser. De var i bruk fram til 1980.

 

Foto: Telemuseet

 

Budbringerne
Til langt inn på 1900-tallet var levering med bud den vanligste måten å bringe telegrammet fram til mottakeren på. Budene gikk, syklet eller brukte kollektiv transport. De faste ombæringsrutene strakk seg en kilometer fra stasjonen, eller så langt tettbebyggelsen rakk. Arbeidsforholdene varierte veldig med geografi og boligtetthet. I byene hadde budene hver sine distrikter som arbeidsområde. Telegrammene ble godt tatt vare på. De var brettet på en helt bestemt måte så bare mottakers adresse, men ikke innholdet, ble synlig. Dokumentet ble forseglet med et rødt lakkstempel. Var det et il-telegram, måtte budet ta beina fatt og skynde seg til adressaten. Noen ganger, og kanskje særlig når det var gode nyheter, fikk budet en ekstra mynt av den glade mottaker.  I Telemuseets arkiver finner du oversikt over budturene og -distriktene, samlinger med festtelegrammer og vanlige telegrammer. I fotosamlingen kommer noen av budene til syne, sammen med telegrafstasjoner, teknisk utstyr  og arbeidsmiljøer.

 

Foto: Telemuseet   Foto: Ukjent/Telemuseet

 

Budet ved trikken i Oslo på bildet over, hadde nok litt mindre strenge arbeidsdager på 50-60-tallet enn kollegaer som var i tjeneste rett etter århundreskiftet.  I Glimt fra Televerks-kulturen (1997) siterer Finn Jahren et sirkulære om budene i Kristiania fra 1906. Det var ikke bare lett å ta trikken: «For budene er det strengt forbudt: at indlade sig i passiar med sporvognbetjeningen, at opholde sig paa vognenes forreste platform, med al sammenstimling ved holdepladsene. Der maa ikke kjøre mere end to bud samtidig paa en vogn. Budene paalegges instendig at opføre sig ordentlig paa sporvognene, saa der ikke blir anledning til klage hverken fra sporveisselskbets eller publikums side» Kledd i uniform, godt synlig blant vanlige folk, var det nok greiest å opføre sig ordentlig.

Telegrafverkets personalbilder av telegrafbud fra 1800- og tidlig 1900-tallet viser både unge og eldre personer, det tyder på at stillingen kunne være fast og langvarig. Noen tiår seinere var det ikke uvanlig at budjobben ble brukt som første skritt til annet arbeid i Telegrafverket. Kjell Berglie forteller til Finn Jahren, at det var nettopp det han gjorde. Han begynte som bud i september 1939 og fortsatte to år seinere som telefonmontør.

Telegrammet ble gradvis erstattet av teleks fram til 1970-tallet, siden telefaks og i dag av epost, sms og sosiale medier.

Foto, der ikke annet er angitt: Ukjent/Telemuseet