Foto: Nina Bratland/Telemuseet

Se og hør – opptak av konserten

«Publikum tas imot på den postindustrielle Vulkan-tomta, der det fra 1300-tallet fantes kornmøller og var vadested over Akerselva, Oslos livsnerve i industrifasen.» Teksten i Ultima-festivalens program plasserer oss i landskap og historie. Jeg krysser tørrskodd på en bro over elva og går mot Vulkan Arena, der Knut Olaf Sundes performative konsertinstallasjon Comfort Music skal finne sted. Med denne iscenesatte fiksjonen med musikere og høyttalere i mange kanaler, skal det å finne sted bli en sentral handling.

Forsamlingen blir delt i to grupper. Den ene gruppa blir værende i salen, der musikerne også er. Den andre gruppa stiger lydig inn i en ventende buss. Vi skal oppleve installasjonen et annet sted. Gjennom utplasserte høyttalere.

Jeg sitter i bussen, og i løpet av den ti minutter lange turen får vi kort og velvalgt informasjon fra dirigenten,
Kai Grinde Myrann, om stedet vi er på vei til. Stedet er en ruin. Stedet var etablert for å beskytte samfunnet etter en katastrofe. Her skulle kontrollen over samfunnsstrukturene og kommunikasjonen opprettholdes. Stedet er et kulturminne, vi kan bevege oss fritt i rommene men ingenting må røres eller flyttes på.

Ved et 1950-talls boligområde i utkanten av sentrum svinger bussen inn på en liten parkeringsplass. Vi slippes ut, og blir ledet mot en anonym kjellernedgang. Trappa er smal, gangen er liten. Lyden møter oss. Klangene, grønfargen på veggen, murpussen og kjellerlukta, inntrykkene legger seg tett på hverandre. Først antydende i retning av ro, udramatisk hverdag. Som å gå i kjellerboden en vanlig mandag.

Så følger to større rom. Her går vi inn blant høye metallstativer, kabler, koblinger, bord, stoler på rekke og rad, telefonrør, headset, gule protokoller, støv. Lyden stiger langsomt, blir mer insisterende. Øker videre til sterke og raskt masende gjentakelser. Akustisk og elektronisk, deler og helheter av saksofon, trombone, vibrafon, piano, gitar, fiolin, cello går inn i en tung, skarp samklang med bokser, mikrofoner, blanke stolbein og koblinger. Som slag og kommandoer, hardt ustoppelig arbeid. Utholdenhet på tomme plasser. Vi holdes fast i dette, lenge. Publikum beveger seg ikke lenger i interiøret. De fleste står helt stille. Vi har forlatt en vanlig mandag og gått inn i en unntakstilstand.

En lang flyalarmliknende tone kan signalisere at faren er over. Mulig vi burde hentes ut med helikopter. Men dirigenten viser oss tilbake til bussen.

Kjellerlokalet, som ble fylt av lyd denne mandagskvelden er en telefonsentral. Den ble bygget på 1960-tallet, da forholdet mellom USA og Sovjetunionen var høyspent. Tidens beste kommunikasjonsteknologi skulle stå i beredskap for en mulig krisesituasjon. Sentralen står forbindelse til politiske hendelser i verdenshistorien. Den står i forbindelse med frykt satt i system. Men den har aldri vært i drift. Stolsetene har plastomslag og alt utstyret er ubrukt.

I bussen tilbake til Vulkan Arena følges vi også av lyd. En jevn puls. Vi holdes i live. Den siste delen av verket blir framført for et samlet publikum som sitter på gulvet i konsertsalen – evakuert til ett og samme sted, med muligheter for å utveksler erfaringer. Jeg snakker med Knut Olaf Sunde, komponisten som er kunststipendiat ved Norges musikkhøgskole i Oslo, med sted som interessefelt. Han plasserer musikk i ulike omgivelser for å skape nye rammer for lytting hos publikum. Svett i luggen, etter spenning og konsentrasjon om et ambisiøst arrangement, forklarer han hvordan han helt bokstavelig har tatt utgangspunkt i De nære ting (Arne Paasche Aasens tekst), Kurt Foss og Reidar Bøes slager fra den kalde krigens tid, utgitt i 1951.

Det er interessant og litt overrsskende hvordan komponistens egne ord stemmer med min oppfatning av lydbildet i telefonsentralen. Tryggheten blir «gradvis hakket opp», forklarer han. Hverdagen går i oppløsning. Den plukkes fra hverandre og byttes ut med noe helt annet. Og når katastrofen rammer – hva kan redde oss? Kommunikasjon, sier Sunde. Mellom historie og nåtid, små og store sammenhenger, personlige forhold eller flyktningpolitikk. Det er alltid et spørsmål om kommunikasjon.

Comfort Music ble framført av Aksiom, et Oslobasert ensemble for ny musikk og produsert av Notam,
i samarbeid med Telenor Kulturarv og Telemuseet.

Nina Bratland/Telemuseet 14.september 2015