Hva har varsler om krig, markedsføring av sildefangst og lykkeønskninger på en konfirmasjonsdag felles? Telegrafi. Fra vardebrenning, via signalstativer og flagg til elektriske signaler. Da telegrafen ble elektrisk forlot den sansene og kroppens mål – hvor fort du kan løpe, hvor høyt du kan rope, hvor langt du kan se. Teksten skisserer telegrafens historie og hvordan nye teknologiske utfordringer kommer til uttrykk i fortellinger og litteratur.  

 

Foto: Ukjent/Telemuseet 1

 

Da Stortinget, 28.april 1854, vedtok å starte utbygging av et statlig telegrafvesen var dette én av en rekke liknende begivenheter på samme tid. Det ble bygget veier, broer, kanalsystemer og litt seinere samme år åpnet en jernbanelinje mellom Christiania og Eidsvoll. Historiker Harald Rinde viser i Et telesystem tar form hvordan dette ble tilpasset en europeisk utvikling «Akkurat som alle land bygde jernbaner, etablerte så godt som alle europeiske land i løpet av 1840- og 1850-årene et telegrafvesen». [1]

Overveielsene og forhandlingene hadde tatt sin tid i forkant av vedtaket. Men tungtveiende argumenter hadde pekt framover mot ny teknologi, med en bekymring som drivkraft, en uro for at norsk næringsliv skulle tape på å stå utenfor det internasjonale markedet. Elektrisk telegraf innfridde når det gjaldt næringslivets aktivitet utenfor landets grenser. Men da virksomheten kom i gang, og meldinger ble sendt fortere enn folk umiddelbart kunne begripe, da skjedde det mer: telegrafen påvirket opplevelsen av tid og rom, og skapte et mediehistorisk vendepunkt. Ulrik Lehrmann, dansk kulturhistoriker, løfter med sin artikkel Telegrafi – kommunikativt rum och mental horisont fram fra glemselen hvordan opplevelser av den nye teknologien preget hverdagskulturen, på måter som kanskje best beskrives av samtidens skjønnlitterære forfattere og poeter. Lehrmann siterer presten og dikteren Christian Richardts tekst fra begynnelsen av 1860-tallet:[2]

Snart vil et Net af jernkledte Nerver       
Krydse den rullende Jord,       
Saa er der ikke Tid eller Rum.       
Hvor stærk er da Menneskenes Slægt!       
Tordenkilen greb den       
Og smedded den om til en Budstik,       
Tæmmed de takkede Lyn,       
Og spændte det vilde Spand       
For sin Tankes Vogn,       
Saa er der ikke Bjerg eller Dal.       
Sænkes ikke Høiene, og fyldes ikke Dalene?       
Spørges om gunstig Vind?       
Skrækker et miledybt Svælg?       
Nei! vi kan, hvad vi vil,       
Vi kan tøile, vi kan tugte, vi kan tæmme       
Hver hemmelig Naturens Kraft.

Medieviteren fra New York, Neil Postman, viste interesse for overgangen «fra skriftspråkets trolldom til elektronikken». Når ny teknikk innføres i en kultur gir det ikke bare flere muligheter for mennesker til å mestre omgivelsene sine, det forandrer også menneskers måte å tenke på, og det forandrer kulturens innhold. Redskapene vi lager for ulike formål følges av forestillinger som strekker seg utover tingenes egentlige funksjon. Postman gjør det tydelig når han kaller et medium for en metafor – lyset er en bølge, språket et tre, tiden en sirkel[3]. Christian Richardt så den nye elektriske telegrafen som et «Net af jernkledte Nerver», en tidlig versjon av den canadiske mediefilosofen Marshall McLuhans[4] bilde på overgangen mellom mekanisk og elektrisk teknologi. Mens Richardt ser det som en slags forlengelse av kroppen, er det for McLuhan en utvidelse av selve sentralnervesystemet, hjernen inkludert.

Å fjernskrive
Ordet telegrafi er komponert av de to greske tele og grapheinfjern og skrive. Satt i sin mest brukte sammenheng er dette et begrep som omfatter skriftlige meldinger mellom mennesker som oppholder seg fysisk lang fra hverandre og forklaringen gir best mening når vi snakker om den elektriske telegrafen. Men begrepet blir brukt også om tidligere former for kommunikasjon over lange avstander. Uten elektrisitet har folk sendt signaler ved hjelp av bål, fakler, røyk og andre virkemidler som øyet kunne oppfatte direkte, ofte kalt optisk telegrafi. Akustisk telegrafi er signaler som kan høres, som trommer, fløyter, roping. Både optisk og akustisk telegrafi brukes fortsatt, som for eksempel flaggsignaler, sirener, fløytesignaler. Elektrisk telegrafi er basert på overføring av elektrisk strøm. Et senderapparat og et mottakerapparat er forbundet med ledning og signaler skapes ved at strømkretsen brytes i bestemte perioder. Med radiotelegrafi er det radiobølger som på liknede måte brytes og danner grunnlag for et signalsystem.

En telegraf kan defineres som telegrafi satt i system. Det er en innretning som knytter overføringen av meldinger til en bestemt teknologi, selve meldingene til en tolkningsramme ved bestemte tegn eller kodesystemer. Et tegn kan angi en bokstav, et ord, en hel setning eller varsle en hendelse. Eksempler på innretninger er varslingssystem med varder, røyksignaler, klaffe- og luketelegrafer, morsenøkler med morsealfabet.

Armer, klaffer og luker
En fransk prest med mye fritid, Claude Chappe, var en av dem som hadde muligheter til å eksperimentere med langveis kommunikasjon på 1790-tallet. Han tok patent i 1792 på et system som fikk internasjonal anerkjennelse, spesielt innen militære kretser. Den nyutviklede telegrafen bestod av en mast med svingbare armer på tvers. Armene kunne stilles i ulike posisjoner i forhold til hverandre. Variantene av posisjoner ble lest av som signaler, og disse ble igjen forklart i en kodebok. Mast med tilbehør ble plassert på en høyde i terrenget eller i toppen av et tårn. Så var det bare å lage flere, og sette dem på flere høyder og tårn. Fra tårn til tårn ble signalene observert, meldingene mottatt og sendt videre. Kikkerten, en oppfinnelse fra 1600-tallet, ble regnet med som en fast del av telegraf-utstyret. Den franske staten satte opp klaffetelegrafer i en linje mellom Paris og Lille i 1794.[5]

Litt senere samme år demonstrerte svensken Abraham Niclas Edelkrantz sin luketelegraf, tydelig inspirert av Chappe. Den hadde rammer med ti svingbare luker som kunne settes i horisontal eller vertikal stilling. Posisjonene angav tall, og sammen skapte lukene tallkombinasjoner. Oversettelsen fra tall til ord var å finne i en kodebok. Oppsettet med luker dannet det vi i dag kaller et binært system. Med ti luker i posisjon av eller på, ble det 1024 tegn til rådighet. [6]

 

Klaffetelegraf jpg 2     Foto: Cato Normann 3

 

Varianter av de franske og svenske telegrafsystemene sto etter hvert på åser og klipper i mange land. Sjefen for det norske signalvesenet, kaptein Ole Ohlsen, utviklet en egen klaffetelegraf med den svenske som utgangspunkt. Ohlsens telegraf var del av det norske kystsignalvesenet i perioden 1809 til 1814. Den optiske telegrafen, satt opp langs kysten i vest, sør og øst, ble brukt til «å varsle når fiendtlige skip nærmet seg, til å samle kystvernet og koordinere de norske sjøstridskreftene».[7]

Elektrisk start
Bygging av en optisk telegraf var altså begrunnet med varslinger om angrep ved en krig. Da napoleonskrigene var over ble telegrafen lagt ned, i Norge som i flere andre land. Men ikke for alltid. Fred er dessverre en sårbar tilstand. Drøyt femten år seinere meldte behovet seg på nytt, som følge av usikkerhet i Europa. Sverige etablerte et eget militært telegrafkorps og bygget flere nye linjer på 1830-tallet. Også i Norge gikk diskusjonene i retning av en ny og større satsing på den velkjente optiske telegrafen. Men i begge land ble planene bremset, kanskje en heldig konsekvens av en ellers uheldig, økonomisk nedgangstid. Nesten samtidig, helt andre steder, slo det nemlig gnister av en helt ny teknologi.

Statisk elektrisitet kan i seg sjøl ikke brukes til så mye. Men da det ble mulig å lagre strøm, og kontrollere den, begynte flere forsøk på dette området å gi resultater. Italieneren Alessandro Volta konstruerte det første batteriet i 1800 og i 1820 kom dansken Hans Christian Ørsted fram til hvordan elektrisk strøm i en ledning får en magnetnål til å reagere.[8] De hadde, med dikteren Richardts ord, «Tæmmed de takkede Lyn». Muligheten var skapt for å etablere en stabil strømkilde og tilføye et middel for å bruke strømmen til noe. For eksempel til å formidle signaler, langt og fort.

Mange tumlet rundt i de nye mulighetenes manesje. Britene William Cooke og Charles Wheatstone var sammen om det første patentet på elektrisk telegrafi i juni 1837. Det var basert på magnetnåler som når de slo ut, pekte mot bokstaver på en tavle. Systemet krevde fem telegraftråder, men var lett å lese av. Amerikanerne Samuel Morse og Alfred Vails konstruksjon på omtrent samme tid var enklere men krevde at operatørene behersket et kodesystem. Morse satte sammen et eget alfabet av punkter og streker, korte og lange signaler med pauser mellom. Meldinger ble tydet og oversatt til vanlige bokstaver med dette morsealfabetet. Systemet lå til grunn for den første amerikanske telegraflinja, mellom Washington og Baltimore, som ble åpna i 1844. Morse og Vails løsning ble standard for nesten all seinere bruk av den elektriske telegrafen.[9] [10]

Da Marinedepartementet høsten 1850 ga løytnant Carsten Tank Nielsen, som seinere ble landets første telegrafdirektør, i oppdrag å utarbeide en plan for telegrafens anvendelse i Norge, skulle både optisk og elektromagnetisk teknologi vurderes. Klaffer og luker var nå velkjente hjelpemidler, mastene kjente landemerker langs enkelte kystlinjer. Den optiske telegrafen hadde vist seg å være brukbar i kritiske situasjoner. Dens viktigste fordel var at installasjonene kunne vedlikeholdes av folk uten spesialutdannelse. Men signalene var vanskelige å tyde i tåke og mørke. Kodebøkene hadde etter hvert fått mange avskrifter, og meldingene kunne leses av uvedkommende. Departementet la stor vekt på stabil drift i norsk klima med raske vekslinger mellom tåke, regn og snøvær. Og de la vekt på tiden, hvor fort det gikk å sende meldinger med den nye teknologien. Med Tank Nielsens plan, lagt fram i 1851, forsvant optisk telegrafi ut av diskusjonen.[11] Og Christian Richardt kunne bekrefte framskrittet med sine retoriske spørsmål: «Sænkes ikke Høiene, og fyldes ikke Dalene? Spørges om gunstig Vind?»

Om enigheten var oppnådd, tok det allikevel noen år før utbygging av et landsdekkende telegrafnett med stolper og jerntråder ble satt i gang. Det skjedde 1. januar 1855 med åpningen av en linje mellom Christiania og Drammen. Datoen har siden vært en feiret fødselsdag for det norske telesystemet.

Men et drøyt år før dette hadde det tikket en melding gjennom andre jerntråder i Østlandsområdet. Langs et parti av den ennå ikke ferdige jernbanestrekninga mellom Christiania og Eidsvoll ble også en telegraflinje trukket, den aller første. Mest for å dekke jernbanens eget behov for kommunikasjon, men privatpersoner fikk også slippe til etter hvert. Representanter for den britiske anleggsledelsen sendte den første meldinga, 19. desember 1853 mellom Strømmen og Lillestrøm. Bare en testmelding på veien fram, men like fullt den første: «The telegraph in order between here and Christiania».[12]

 

Linjearbeid Nordland Foto: Ukjent/Telemuseet4   Morsenøkkel Foto: Terje Norli/Telemuseet5


Handel, sjøfart, fisk og nasjon

I løpet av den norske vurderings- og prøvetiden var det etablert et forholdsvis omfattende telegrafnett rundt i Europa. Dette hadde stor innflytelse på diskusjonene. Spesielt når disse nettene knyttet seg sammen og danske og svenske forbindelser til kontinentet kom på plass. Muligheten for å nå ut fra det perifere nord var uimotståelig. Motivasjonen for å være med i det nye internasjonale kommunikasjonsnettverket var først og fremst økonomiske. Forsvar av landet, telegrafens opprinnelige hovedfunksjon, var ikke glemt. Men nå var hovedvekten flyttet, telegrafen ble sett som et helt nødvendig redskap for næringslivet.

Nølingens tid var forbi. For utbyggingen av telegrafnettet hjalp det også med gode konjunkturer og med tanken om en viss likebehandling som hadde etablert seg etter 1814, staten skulle legge til rette for å gi næringsdrivende like rammebetingelser. Nettet som var etablert på Østlandet ved utgangen av 1850-årene dekket stort sett skipsfarten og trelasthandelens behov for rask kommunikasjon med verden. Men langs hele den norske kysten var det fiskeriene som hadde størst økonomisk betydning, noe som satte høye krav til utbygging av telegrafnettet. Om kommunikasjonen skulle fungere etter håp og forventninger, om det skulle bli mulig å melde om den varierende forekomsten av sild, samordne fiskere og oppkjøpere, måtte telegrafstasjonene plasseres helt ut mot strandkanten.

Kritiske røster reiste det velkjente spørsmålet om det var riktig å bruke skattebetalernes penger til å betale noe som bare kom distriktene til gode. Da utbyggingen ble gjennomført på tross av høye kostnader, var det ikke bare en edel tanke om likebehandling som lå under. Linjebyggingen mot nord ble også sett som del av et nasjonsbyggingsprosjekt. De nordlige landsdelene ble oppfattet som løsere kobla til den norske staten enn resten av landet. Der trengte de noen jerntråder til forankring. [13]

Linjearbeidet
«Saa er der ikke Bjerg eller Dal», skrev den danske dikter, og mente nok ikke med dette å gi en beskrivelse av det danske landskapet. Det var en hyllest til telegrafen som brakte meldinger fram uavhengig av alle typer nasjoner og landskap. Vel å merke etter at linjene var godt bygget ut. Med kroppsarbeid og fagkunnskap balansert i fjellskråningene. Linjearbeidet ble gjort om sommeren av arbeidslag på mellom 20 og 30 personer. De fleste arbeiderne ble rekruttert lokalt for en sesong om gangen. Som nevnt var det både arbeidskrevende og dyrt å jobbe seg fram gjennom norsk terreng, ut til fjæresteinene.

Naturen tok hardt grep på telegraflinjene med storm, snø, is, temperatursvingninger, tretyggende insekter og fugler som kolliderte med trådene. Når stolpene vel var reist, var det altså en kontinuerlig kamp for å holde dem på plass. Kablene på fjordbunnen lå roligere, men det var først i 1894 at Stortinget bevilget penger til et velutstyrt og egnet kabelfartøy, «Telegraf». [14]

 

Foto: Ukjent/Telemuseet 6

Store linjer og små viker
Det er ingen grunn til å tvile på Harald Rindes orientering om framdriften i utbygginga: «Knapt seksten år etter at den første statstelegraflinja åpnet mellom Christiania og Drammen, hadde alle byer og ladesteder i Norge fått telegrafstasjon».[15] I 1870 hadde utbygginga nådd fram til Hammerfest, landets nordligste by, og dekningen var god sett i forhold til innbyggertallet. Men det er heller ingen grunn til å tvile på en realitet bak Knut Hamsuns beskrivelse, i romans form, av det lille samfunnet Polden, der de ikke har noen egen telegrafstasjon. I den statlige utbygginga til byer og ladesteder var det nok mange viker, øyer og fiskevær som ble liggende utenfor nettverket. Folk i Polden, ved Nordlandskysten, har hørt om både elektrisk lys og telefon. Et og annet telegram sender de også når det er nødvendig. Da går de til nabobygda. [16] [17]

Telegrammet får en egen verdi og karakter i Hamsuns August-trilogi. Den som bidrar sterkt til dette er hovedpersonen, den verdensvante landstrykeren med stort fortellertalent, August. Når han snakker om telegram og telegrafering, enten det er på reise eller hjemme i Polden, gjør han det gjerne for å plassere seg sjøl i en stor, moderne verden. Ved et tilfelle sier han det direkte. August har, noe overilt, kommet til å kjøpe en båt mens han er ute og reiser langs kysten sammen med kameraten Edvart. «Har du skrevet hjem om Baaten?» spurte Edvart. «Nei, svarte August, det skriver jeg ikke, det bare jeg telegraferer, med Ekspress og Svar betalt og altsammen. Nei, la han til, vi som har været ute i Verden vi bruker Telegrafen. Mattea, lat os faa Kaffe.» [18]

Telegrafering var altså for dem som hadde vært ute i verden, de som mestret den globale samtalen. August gjorde inntrykk av å være en telegraf native, som surfet på Richardts «Net af jernkledte Nerver». Kameraten Edvart og de andre sambygdingene hadde mindre erfaring med denne teknologien, noe som ga August en spesiell status. Og kanskje en litt for stor porsjon autoritet.

Etter en tung vinter med sult og fattigdom i Polden, hadde August samtidig vært syk og trukket seg bort fra det lille samfunnets daglige slit for å overleve. En dag kommer han plutselig tilbake. Han står midt blant dem som en kristusskikkelse, fremdeles med sengeteppet rundt seg, og gir dem det de tydeligvis har lengtet etter: «Så skal jeg telegrafere!» «Det gik et hikst gjennem dem – August vilde telegrafere. De blev overvældet, deres øine vassfløi og de stammet: Vi visste det, vi gik bare og ventet på at Dokker skulde komme hjem igjen. Kristofer, han vil telegrafere!» [19] August sier ikke noe om innholdet i telegrammet, heller ikke hvor det skal sendes. Ikke før på et senere tidspunkt. Her er det handling som teller, og i den vanskelige situasjonen betyr det å telegrafere en løsning i seg sjøl, det signaliserer redning, handlekraft, og direkte kontakt med myndigheter. Før et eneste ord er skrevet.

Feiring og frykt
En høstdag i 1870, 24. oktober, var det tydelig for alle innbyggere i Hammerfest at en stor begivenhet ble feiret. Festmiddagen, der ordfører Lund sendte et telegram til statsministeren i Stockholm, ble holdt kun for byens ledere. Men etterpå var det fyrverkeri utenfor rådhuset, og i havna var alle båtene pyntet med flagg.[20] Det var vanskelig å ikke få med seg nyheten om at utbyggingen av telegrafen hadde nådd fram til landets nordligste by.

Entusiasmen fra myndigheter og næringsliv smittet av, til en viss grad. Men til hverdags brukte folk brev når de skulle kommunisere over lange avstander. I 1860- og 70-årene ble det sendt mellom ti og femten ganger så mange brev som telegrammer.[21] Posten gikk langsomt, men den gikk til alle. En liten samtale fra den tiden telegrafen ble oppfunnet er nedtegnet i samlingen «Fraa Nordmør: eventyr, segner og gamle lækjeraader», og viser hvordan nyheten om denne teknologien både fascinerer, skremmer og får en egen forklaring. En ny og en gammel verden møtes: Eirik Lensmann er på jevnlige besøk hos «honom bestefar, han Ola Fredriksson paa Langset». En dag kom Eirik med en underlig nyhet:

«I dag skal du faa høyra noko nytt, Ola», sa han ein gong. «Ja so?» Dei hev no funne opp noko slag greidor so dei fær til aa tala med kvarandre, – um dei er paa hundradmilvis synn taa kor. Dei set berre upp ein streng i millom seg, og so hev dei ei liti maskina i kor enden.» «No hev storkararne loge deg full att, Eirik!» «Nei, det skal vera aldeles sant. Men eitt er no visst: dei hev no den vonde til aa hjelpa seg slike folk.»[22]

Det er nærliggende å tenke at «slike folk» må ha spesielle krefter på sin side, når elektrisitet, som i utemmet form kunne oppleves i tordenvær, også var telegrafens bærende medium. Det var grunnlag for berettiget undring: Er det egentlig mulig å temme de takkede lyn? I nærkontakt med havet og med uberegnelige forekomster av fisk, visste folk langs kysten at naturen var uforutsigbar. Alf Oxem forteller fra Eidsfjorden i Sortland kommune om hvordan det kunne være da silda uteble, tidlig på 1880-tallet, hvordan folk lette etter grunner til elendigheten. Både dampskip og telegraf hadde fått skylda for dårlig fiske. Etter storfisket i 1880 ble det etablert telegrafstasjon i Eidsfjorden, for å kunne melde om sildeinnsig så fort som mulig. Men samme år som stasjonen ble satt i drift, i 1881, svikta fangsten totalt. Ingen tvil om hvor skylda lå. Telegrafen ble stengt fram til 1884, da ble den frikjent fordi «det nu ser ud til at den elektriske Strøms mystiske Magt paa Sildestimerne skal være brudt, – og vel er det.»[23]

 

Telegrafekspedisjon Trondheim Foto: Ukjent/Telemuseet 7

 

Ferskere nyheter
Telegrafen trengte en egenreklame. Det ordnet seg langt på vei når denne raske kommunikasjonskanalen kunne hjelpe til med å bekjempe et vedtatt onde – den kunne ta igjen rømte forbryterne. Under forhør og opplysninger om mordet på Laxehandler Knud Nielsen i Risør 1864 kommer det fram at man ved ettersøkningen hadde hatt særlig store forhåpninger til forbryternes farligste fiende:

«Omendskjønt man maatte forudsætte, at Gjerningsmændene hurtigst mulig havde forladt Byen, nærede man dog den Forhaabning, at en saa skrækkelig Forbrudelse ikke kunne hengaa uopdaget, og især satte man store Forhaabninger til denne Forbrydernes farligste Fiende – Telegrafen.»[24]

Forbrytelser, arrestasjoner, rettsoppgjør, var en del av nyhetsbildet. Pressen var en sterk pådriver for utbyggingen av telegrafen, redaksjonene forstod hvor god kanal dette var for å skaffe ferske nyheter til sine lesere. Telegrambyråene ble opprettet for å følge nyhetsbildet kontinuerlig, samle og distribuere til pressen. Norsk Telegrambyrå (NTB) ble stiftet i 1867. Selve nyhetens karakter ble forandret, intensivert og dagsaktuell. Neil Postman sier det som kan virke selvfølgelig, fordi det nå er integrert i en grunnforståelse av hva nyheter er – begrepet dagsnytt kunne ikke eksistere i en verden der det ikke fantes medier som lot det komme til uttrykk. Selv om hendelsene fant sted over alt, uansett, og alltid hadde gjort det:

«Denne forestillingen – om at det finnes et innhold som kan kalles «dagsnytt» – ble skapt av telegrafen (og siden forsterket av nye medier), noe som gjorde det mulig å overføre informasjon, løsrevet fra sin sammenheng, over veldige avstander med utrolig hastighet.»[25]


Trådløst
Som om ikke kommunikasjon over store avstander i ubegripelig hastighet var overveldende nok, så eksperimenterte også flere med trådløs teknologi på slutten av 1800-tallet. Meldinger sendt ved hjelp av elektromagnetiske bølger. Et tydelig avspark ble tatt med Guglielmo Marconis patent og hans etablering av The Wireless Telegraph and Signal Company Ltd. i 1897.[26] Kommunikasjonen inntok lufta, lettet delvis fra de stedfaste sende- og mottakspunktene. Rederier og skip hadde tidligere hatt kontakt i havnene ved hjelp av den elektriske telegrafen og etter hvert med telefon. Gnisttelegrafien var mer sårbar for atmosfæriske forstyrrelser, men den kunne blant annet brukes til å holde kontakt med skip på havet. Med den nye, trådløse teknologien kunne rederiet få jevnlige rapporter underveis, avtaler kunne reforhandles og skip kunne omdirigeres. Teknologien var et svar på behovet for tettere kontakt mellom land og hav. Skipstrafikken var verdens kommersielle blodomløp, store verdier ble transportert over lange avstander, ofte i tøffe værforhold. Fra tidlig på 1900-tallet ble det etablert et nett av stasjoner på land, og skip ble utstyrt med mottakere og sendere. Meldingene gikk som morsesignaler.

Den telegrafiske jakten på forbrytere ikke bare fortsatte, den tok av med trådløs teknologi. Marshall McLuhan forteller historien om hvordan «Den trådløse telegraf fikk en storslått publisitet i 1910 da den førte til at dr. Hawley H. Crippen ble arrestert til havs.» Dr. Crippen, en amerikansk lege fra London, myrdet sin kone, begravet henne i kjelleren og flyktet fra landet sammen med sin sekretær. De reiste med skipet Montrose, var forkledd og kalte seg Mr. Robinson og sønn. Kapteinen på skipet, Georg Kendall, leste om Crippen-saken i avisene og fikk en mistanke. Montrose var et av få skip som på den tida hadde trådløs telegraf. Telegrafisten meldte til Scotland Yard, som sendte en inspektør ut etter Montrose over Atlanterhavet med en raskere båt. Inspektøren var kledt som los, gikk om bord og arresterte Crippen. Ett og et halvt år seinere vedtok det britiske parlament en lov som gjorde det obligatorisk for alle passasjerskip å være utstyrt med trådløs telegraf.[27]

I Norge var Marinen i gang med forsøk fra 1901. Den første sivile trådløse telegrafstasjonen åpnet i 1906, den ble etablert i Norge mellom Røst og Sørvågen, ytterst i Lofoten. Hensikten var å øke lønnsomhet og sikkerhet i Lofotfisket. Sikkerheten på havet ble generelt bedre ved at skip og båter kunne ta kontakt med hverandre i nødsituasjoner. Men egne regler for telegrafvakt på skip ble først utformet etter at Titanic forliste 15.april 1912. Det nærmeste skipet denne ulykkesnatten fanget ikke opp SOS-signalet. Telegrafisten hadde gått og lagt seg.

Motstand og bevegelse
«I’ve got no strings to hold me down» synger Pinocchio i Disney-filmen fra 1940. Det er en lys og lett tekst om gleden ved å kunne danse fritt, uten styrende marionettetråder. Det var ingen lys og lett stemning i Europa i 1940. Det var okkupasjoner og krig. Men det var også motstandsarbeid, det var mulig å kommunisere trådløst og forholdsvis mobilt. I 1920 var elleve faste radiotelegrafistasjoner etablert av Telegrafverket langs kysten, grunnlaget for at radioagenter nå kunne holde kontakt ved hjelp av et eget telenett. Fremdeles med bruk av morsesignaler. Under den tyske okkupasjonen sto de i nær forbindelse med britisk etterretningstjeneste. Radioapparatene de brukte, transceivere, kunne både sende og motta. De var bærbare, men tunge. Etter sterke ønsker og livstruende krigserfaringer ble en helt ny og lett radiotype produsert i England fra 1943 til -45. Sweetheart-radioen, på den tiden verdens minste transceiver, målte cirka 10 x 15 cm. Et stort antall ble produsert, og spredt til det tyskokkuperte Europa. Bak konstruksjonen sto den norske ingeniøren Willy Simonsen, som også satte sammen flere andre radiotyper – og etter hvert en mobiltelefon. [28]

Fortellinger i telegrafens historie
Thorolf Rafto reflekterte, i 1955, over hvordan telegrafen bidro til å forme folks sosiale tekster. Mange har lagt vekt på en ny åpenhet, fortellinger om en større verden. Rafto så fordelen ved at telegrafien satte rammer og la til rette for «en knappere uttrykksmåte som mangen gang hjalp folk over alle slags lykkønsknings- og hilsningsvansker.»[29] Festtelegrammet ble innført i Norge i 1907, og her er hjelpeapparatet utvidet med kombinasjonen tekst og bilde – man kunne velge blant et antall motiver av kjente kunstnere. En konfirmasjonshilsen fra 1965, med et bilde signert Frøydis Haavardsholm, var ikke det samme som en snap med blinkende stjerner er i dag. Men vi er på bølgelengde, vi forteller fremdeles i telegrafens historie.

Nina Bratland, konservator, Telemuseet
Mai 2017

Artikkelen er også publisert i tidsskriftet Fortid

Bilder
1 Linjekurs fra Telemark ned mot Seljestad Hordaland. Foto: Ukjent/Telemuseet
2 Tegning av Ole Ohlsens klaffetelegraf. Eier: Riksarkivet
3 Rekonstruksjon av klaffetelegraf, Stavern 1996. Foto: Cato Normann/Telemuseet
4 Linjearbeid Nordland. Foto: Ukjent/Telemuseet
5 Morsenøkkel. Foto: Terje Norli/Telemuseet
6 Stolpereising 1880-90-tallet. Foto: Ukjent/Telemuseet
7 Kunde ved telegrafekspedisjonen i Trondheim. Foto: Ukjent/Telemuseet

Noter

[1] Rinde, Et telesystem tar form, 24.

[2] Lehrmann, Telegrafi – kommunikativt rum och mental horisont, 168.

[3] Postman, Vi morer oss til døde.

[4] McLuhan, Mennesket og media.

[5] Rinde, Et telesystem tar form, 28-29.

[6] The Edelkrantz Telegraph Systems, Harvard

[7] Rinde, Et telesystem tar form, 30.

[8] Ibid., 35.

[9] Rinde, Et telesystem tar form. 

[10] Det Store Nordiske Telegrafselskab

[11] Rinde, Et telesystem tar form.

[12] Ibid., 39.

[13] Rinde, Et telesystem tar form.

[14] Rafto, Telegrafverkets historie.

[15] Rinde, Et telesystem tar form, 55.

[16] Hamsun, Landstrykere.

[17] Hamsun, August.

[18] Hamsun, Landstrykere, 42.

[19] Hamsun, August, 115.

[20] Rinde, Et telesystem tar form, 54.

[21] Ibid., 97.

[22] Langset, Fraa Nordmør, 33 (sjekk navn)

[23] Oxem, Eidsfjorden, klondyke på Nordnorsk, 4.

[24] Mordet paa Laxsehandler Knud Nielsen Grøte, 4.

[25] Postman, Vi morer oss til døde, 15

[26] Rinde, Et telesystem tar form, 374.

[27] McLuhan, Mennesket og media, 214 

[28] Espeli, Det statsdominerte teleregimet.

[29] Rafto, Telegrafverkets historie, 130

Litteratur
Det Store Nordiske Telegrafselskab. Beretning om selskabets tilblivelse og de første 25 aar af dets virksomhed udgivet ved foranstaltning af selskabets bestyrelse. København: Det Store Nordiske Telegrafselskab, 1898.

Espeli, Harald. Det statsdominerte teleregimet (1920-1970). Norsk telekommunikasjons historie, bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2005.

Hamsun, Knut. Landstrykere. Oslo: Gyldendal, 1927.

Hamsun, Knut. August. Oslo: Gyldendal, 1930.

Langset, Edvard. Fraa Nordmør: eventyr, segner og gamle lækjeraader. 1910

Lehrmann, Ulrik. «Telegrafi – kommunikativt rum och mental horisont.». I Marie Cronquist, Patrik Lundell & Pelle Snickars (red.), Återkopplingar. Lund: Mediehistoriskt arkiv 28. Lund universitet, 2014, s. 165-180.

McLuhan, Marshall: Mennesket og media. Oslo: Pax 1996

Mordet paa Laxsehandler Knud Nielsen Grøte. fremstillet efter de under forhørerne i Sagen fremkomne Oplysninger. Risør 1864.

Oxem, Alf. Eidsfjorden, klondyke på Nordnorsk. Sortland kommune, 1996.

Postman, Neil. Vi morer oss til døde. Den offentlige samtale i underholdningsindustriens tidsalder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1991.

Rafto, Thorolf: Telegrafverkets historie 1855-1955. Bergen: John Griegs Boktrykkeri, 1955.

Rinde, Harald. Et telesystem tar form (1855-1920). Norsk telekommunikasjons historie, bind 1. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2005.

Andre kilder
«The Edelkrantz Telegraph Systems», Harvard: http://people.seas.harvard.edu/~jones/cscie129/images/history/edelcrantz.html