Telefon

1893_eb

 

Amerikaneren Alexander Graham Bell tok patent på telefonen i 1876. Oppfinnelsen ble mottatt med forundring og skepsis hos nordmenn flest. Det virket usannsynlig at den menneskelige stemme skulle kunne sendes over lange avstander gjennom en koppertråd. Siden 1855 hadde Statstelegrafens ansatte sørget for telegramutveksling via morsetelegrafering når behovet for kommunikasjon over avstand skulle dekkes.  Telefonen åpnet for en helt ny og direkte form for telekommunikasjon.  ”Alle” kunne bruke telefonen. Det trengtes ingen spesialkompetanse.

Private telefonselskaper ble opprettet i byene, med Christiania og Drammen som de første i 1880. Monopolloven av 1881 ga staten enerett på formidling av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og liknende anlegg. Privatselskapenes virksomhet ble begrenset til innen en kommune eller et herred, da disse var unntatt fra bestemmelsene. Konsesjon til drift ble som regel gitt for fem år av gangen.  I mange av selskapene sørget abonnentene selv for valg og innkjøp av telefonapparat, noe som førte til stor variasjon av modeller og produsenter.

“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent oppsummerte direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab situasjonen i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så . – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i 1895. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til 1974, da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.

Skien Telefonforening var først ute med helautomatisk telefondrift i Nord-Europa. Det skjedde i påsken 1920.  Alle abonnenter måtte ha nye telefonapparater med nummerskive.  Et nytt marked åpnet seg for teleindustrien i Norge med AS Elektrisk Bureau som den største bedriften.  Automatiseringen pågikk fram til 1985, da Storsteinnes i Troms ble automatisert.

I 1987 opphørte Televerkets monopol på telefonapparater. Fra den tid har norske abonnenter kunnet velge blant et bredt utvalg av telefonapparater.  Fulldigitaliseringen av det norske telenettet ble gjennomført i 1997. Det ga oss mange tilleggstjenester. Moderne telefoner er som små datamaskiner. Det norske telemarkedet ble åpnet for fri konkurranse i 1998.