telefonkioskpoesi 01

Tekstkonkurransen #telefonkioskpoesi ble avslutta 15.januar. Tusen takk til dere som har bidratt!
Telemuseets fagarbeidere har lest og tre tekster er valgt. Vurderingene er gjort med blikk på både litterære kvaliteter og på bruken av telefonkiosk som tema. De tre vinnerne vil også bli kontaktet direkte.

Herved (trommevirvel) presenteres de utvalgte – med kommentarer helt nederst:

 

Nr 1:
Der var den. Telefonen. Rett foran meg hang den. Festet som i en navlestreng til sin store og livgivende morkake av strømmende signaler. Bare å strekke armen ut. Armen var tung, så tung at det var vanskelig å vite om jeg ville greie å løfte hånden for å gripe etter røret med den blanke kabelen. Jeg talte rillene i strengen, nølte, ventet. Det blanke røret vekselvis tiltrakk og frastøtte meg. Magnetiske poler og motpoler fosset frem og tilbake. Skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal… Et skarpt klikk og en høy klirring da mynten falt ned. ”Hallo”? Stemmen din! En myk vind, en lys stråle, en rund varme fylte meg gjennom den blanke navlestrengen og til hånden min som holdt røret.  ”Det er meg”, sa jeg.

Veslemøy Linde

 
Nr 2:
Eg løftar av røret
og slår nummeret
til trettenåringen
i meg sjølv

Magne Velle

 
Nr 3:
Telefonkiosken på hjørnet

Kan du huske den gang
vi sprang
ned på hjørnet
og inn i det røde telefonhuset
for å ringe?

Ringe hjem, til en god venn
eller venninne
for å avtale et møte,
for å dele våre gleder
– og noen sorger –
for å høre nytt! 

Nå står den der;
Flammende rød
og trofast som alltid
– men uten de mange stemmer,
og uten klirrende mynt i sin mage –
Borte er den lille køen av mennesker,
utålmodig ventende på
å få komme inn –
for å få bli den neste
til å lette sitt hjerte!

Tenk om den gamle telefonkiosken
kunne tale!
Tenk om den kunne fortelle om
alt den har hørt
gjennom så mange tiår
– før menneskene plutselig
forlot den, og lot den stå
ensom,
nesten usynlig,
tilbake. 

Men nei,
den holder tett.
Den gjemmer på alle sine samtaler,
på alle betroelser,
i dypet av
sitt røde indre –
Mens menneskene haster forbi, utenfor. 

Jorunn Valle

 

 

Kommentarer
Nr 1
Vinneren går rett på sak. Til telefonen. Deretter bæres teksten av spenningen ved å velge å ta kontakt med et annet menneske – eller ikke. Telefonkioskens rekvisitter kjennes godt igjen av innvidde: telefonen henger rett foran, kabelen er blank, og mynten faller ned. Metaforene som brukes er en kontrast til, men også helt i samsvar med, teknologien: livgivende. Det går bra til slutt. Om det fortsetter bra vet vi ikke, men muligheten er skapt. Gratulerer til Veslemøy Linde!

Nr 2
Et svimlende lite rom åpner seg. Den som har nummeret til trettenåringen i seg sjøl bør bruke det med omtanke. Magne Velle skriver i Twitter-format og gratuleres med en plass blant de tre beste telefonkioskpoetene!

Nr 3
Teksten på tredde plass er en representant for historiefortellerne. Telefonkiosken har vært brukt av vanlige folk i hele landet i flere generasjoner. Sånt blir det historier av. En egen fortellertradisjon faktisk, som tar for seg to hovedtemaer: møtene i nærområdet rundt kiosken og telefonsamtalene som ble ført med resten av verden. I diktet leker forfatteren med tanken om at kiosken kunne fortelle alt den har hørt. Men nei, den holder tett, den er ikke del av en moderne delekultur. Og nettopp det appellerer til fantasien. Gratulerer til Jorunn Valle!